En kontinuerlig speiling

Noen ganger skjer det ting i livet som en aldri kunne ha forutsett..egentlig litt små absurde ting.... men det kan allikevel være ting en kan ha håpa på kunne skje...... noen ganger har eg behov for å finne en forklaring,, kanskje rasjonalisere det hele, kanskje til og med bort forklare det... ganske merkelig. Til og med når det kan være noe som er bra, noe som er godt... hvorfor har vi mennesker så vanskelig å ta imot? Ofte er vi skeptisk og reservert og venter på hvilket lureri som dukker opp under den fine innpakningen.. alle gode gaver kommer fra Herren! Ja det står jammen det! Alle gode gaver.. uansett avsender, kommer altså fra Gud! Det er så utrolig vanskelig for oss dødelige mennesker å forstå! Gud vil bare det beste for oss og Han elsker å gi oss gode gaver! Hver eneste dag vil Han vise sin sjenerøsitet mot oss... og nesten hver eneste dag må Han gå skuffet vekk.... fordi vi tok ikke imot....
Herre hjelp meg til å ta imot alle ting Du vil gi meg! Stole på at Du bare har det beste for meg!

There are some things in life I never will stop wonder about. And for some reason this often involve people. Our struggle for individual freedom and independence is sometimes a bit comic. In many cases we are just blocking our self instead of giving our self the space to try new things and room for failure. Many of us don’t dear to try new things because we are afraid of make a fool of our self. So many times we stay in that comfort zone, not because we are happy, but at least we know what we are: unhappy. I think many have it like this regard there own creativity. We fear the unknown, so rather to find out, we stay blocked. Our problem is that this is often an unconscious response.
My prayer to day for me and for every one else that sometimes feels like this, is that we but away our fear for failure and but out trust in The Maker of all things! HE knows how we function and how we think in our hearts. He knows, He understands and He loves us unconditional.

Å få anerkjennelse, bli aksepter, å komme inn. Dette er livs viktig for oss mennesker.hvorfor er dette så viktig? Er det virkelig så viktig? Hva er det som driver oss etter denne aksepten?
Eg klarer ikkje helt å sette ord på det kjenner eg. Selv om eg akkurat nå er mitt oppi det.
Det er en ganske merkelig situasjon. Eg skal presentere meg selv og det eg gjør. Og eg skal gjør det med full overbevisning! På en måte vet eg hva eg vil. Men finner meg stadig famlende etter ord som kan beskrive nettopp dette. Eg merker at det er mye som presser på og vil ut, men hvordan eg skal få det kanalisert ut i et visuelt uttrykk, virker akkurat nå ganske fjernt.
Jammen er eg glad at eg ikkje gjør dette alene. eg vet at grunnen eg bygger på aldri vil svikte og at min Far aldri vil gå fra meg. Han er fastere enn noe fjell og Han leder meg videre og gjør meg i stand til å se i et ganske så tåkelagt landskap.